Litt for A4 om papirets historie

Tommelfingerregelen for sakprosa er enkel. Et spektakulært emne trenger en nøktern forfatter. Et mer blodfattig emne trenger en forfatter i fri dressur som kan jazze det opp. Skriver du biografi om Adolf Hitler, trenger du ikke skru virkemiddelknappen opp til 11. 

Skriver du om papirets plass i historien... vel, da er det lov å slå seg litt løs. 

Paper er en fin repetisjon av verdenshistorien, med papiret i hovedrollen. Alle som har gått på skolen vil nikke fornøyd gjenkjennende til linjene som trekkes opp: Som mange andre basale oppfinnelser kommer papiret selvsagt ikke fra Europa, men fikk sitt gjennombrudd i Kina, Japan og Midtøsten. Papiret kom sent til Europa, av den enkle grunn at det europeiske samfunnet lenge ikke var avansert nok til å ha behov for papir. 

Boka mister litt fart mot slutten. Papirets posisjon i en digital tid blir overfladisk behandlet, men Kurlansky har et poeng når han skriver at verden alltid har forandret seg. At vi i dag synes den forandrer seg så mye fortere enn før skyldes mer markedsføring enn realiteter, etter hans mening. Det er lett å si seg enig i det.

Andre konklusjoner er vanskeligere å skrive under på, for eksempel når Kurlansky mener i innledningen at ny teknologi sjelden erstatter gammel, den blir bare et supplement. Hestekjerrer, vekkerklokker, skrivemaskiner, cd-plater, film (sånn på rull som settes inn bak i kameraet) og de mye elskede vinylplatene er marginale fenomener i forhold til teknologien som har erstattet dem.

Forfatteren mener også at teknologi over tid blir billigere (ja), mer tilgjengelig (ja) og av dårligere kvalitet (hæ?). Papiret var ifølge Kurlansky bedre før, men det er ganske friskt å påstå at teknologi generelt blir dårligere med tiden.

Slike spissformuleringer er det mest av i innledningen. Som helhet blir Paper rett og slett litt kjedelig.